Det begynte med anoreksi, men utviklet seg senere til bulimi. "Kathrine" har vært
på ulike behandlingsinstitusjoner, men det er først nå hun har bestemt seg for å
ta et langt steg på veien til å bli frisk.
- Jeg er lei av å kaste bort ungdomstiden min på denne lidelsen, jeg må
slutte å spy, sier hun.
«KATHRINE» FORTELLER: - Da jeg utviklet
bulimi la jeg på meg noen kilo og foreldrene mine trodde endelig jeg hadde blitt
helt frisk. Jeg husker den befriende følelsen da de sluttet å mase på meg.
(Illustrasjonsbilde)
Enkelt å gå ned i vekt
- Det startet med at jeg begynte å trene
mye i begynnelsen av tenårene og jeg merket raskt at det var lett å gå ned i
vekt. Vekttapet motiverte meg til å spise mindre og trene enda mer. Jeg ble
tynnere og tynnere til det en dag sa stopp. På grunn av underernæringen orket
jeg ikke noe, jeg skulket skolen og sluttet på håndball.
Dårlig samvittighet
- Jeg prøvde å begynne å spise litt mer, men
kjente den dårlige samvittigheten som oppstod. Dette er ikke den typiske
følelsen friske mennesker kan få når de har spist litt for mye godteri, men en
som føles mye sterkere. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på hva jeg hadde spist
og det føltes som om lårene og magen min este ut selv om jeg bare hadde spist et
eple. Når du spiser veldig lite generelt blir du veldig kvalm når du først
spiser noe og da føles det enda verre, forteller «Kathrine».
Fra anoreksi til bulimi
- Jeg følte meg sterk som klarte å la være
å spise, det var det første jeg følte jeg virkelig mestret så nederlaget var
stort da jeg gikk fra å være en anorektiker til en bulimiker.
- Jeg følte at jeg var så ubrukelig, mistet vennene mine og var bare hjemme.
Familien min maste om at jeg måtte spise og alt var bare slitsomt. Det kom til
et punkt hvor jeg ble veldig deprimert. Jeg holdt meg fra å spise hele dagen
selv om jeg var sulten konstant, en kveld tok sulten overhånd, jeg overspiste og
begynte å kaste opp igjen maten. I begynnelsen følte jeg en enorm skam da jeg
kastet opp, men på et eller annet punkt forsvant denne følelsen og jeg begynte å
få en god følelse av å spise og kvitte meg med det etterpå.
- Da jeg utviklet bulimi la jeg på meg noen kilo og foreldrene mine trodde
endelig jeg hadde blitt helt frisk. Jeg husker den befriende følelsen da de
sluttet å mase på meg. I flere år klarte jeg å skjule sykdommen min, både for
familie og venner. Jeg ble mer aktiv enn før og spiste mat foran venninnene
mine, alle trodde jeg hadde fått et mer sunt forhold til mat.
Tom innvendig
- Jeg strålte utenpå, men inni meg var jeg helt tom.
Den dårlige selvfølelsen og fraværende selvsikkerheten er noe som alltid har
fulgt meg. Men når jeg kastet opp glemte jeg alt, det vonde forsvant og jeg
følte at jeg hadde kontroll, noe som gjorde godt. Men dette var jeg jo bare når
jeg kastet opp, ellers i døgnet var jeg trøtt, sulten, nervøs for å legge på meg
og følte meg mildt sagt pyton.
KONTROLL: (...)når jeg kastet opp glemte jeg
alt, det vonde forsvant og jeg følte at jeg hadde kontroll, noe som gjorde godt,
forteller «Kathrine» til Yeye. (Illustrasjonsbilde)
Ble lagt inn
- I slutten av tenårene kom det til et punkt hvor jeg
merket at alt var umulig. Jeg klarte ikke skolen, jeg måtte slutte i jobben min
og avlyste hele tiden avtaler med venner. Familien min, som på dette tidspunktet
hadde forstått at jeg hadde store problemer fikk overtalt meg til å legge meg
inn på et behandlingshjem utenfor Oslo. Det var nå jeg forstod at jeg måtte si
fra til alle vennene mine, jeg måtte fortelle min store hemmelighet. Egentlig
var det en lettelse å få sagt det sånn at flere kunne forstå hvorfor jeg
plutselig sovna når jeg hadde besøk eller avlyste venninnekvelder.
«Kan du ikke bare spise da?»
- Heldigvis var nesten alle
forståelsesfulle og svært støttende, men det var også de som ikke helt skjønte
problemet. De som sa, «kan du ikke bare spise da?» Men jeg har en viss
forståelse for dem også, skjønner at de kan se på personer med bulimi som svært
selvopptatt og at vi bare tenker på utseende og ytre verdier, men det å ha
bulimi er så mye mer enn det. Det er et komplekst problem med flere årsaker enn
det kan virke som.
- Men institusjonsoppholdet hjalp meg dessverre ikke. Når man legger seg inn
mer på grunn av familien enn for seg selv funker det aldri, man må være motivert
selv. Jeg ville på dette tidspunktet ikke bli frisk, jeg var redd for å bli det.
Redd for å miste meg selv
Bulimien var det eneste jeg hadde og
jeg følte at jeg ville miste meg selv uten sykdommen. På en måte var det godt å
fokusere alle mine problemer rundt det med maten, det å overspise og kaste opp
etterpå ga meg en god følelse og fikk meg til å glemme alt rundt, uansett om det
var gutteproblemer, dårlig selvfølelse eller jobbrelaterte ting.
- Når man lider av bulimi må hele dagen planlegges etter måltider, det verste
er å være med på sammenkomster hvor det er mat til stede. Jeg vet aldri hvor mye
man skal spise, jeg vet ikke hva det vil si å være mett. Jeg blir også veldig
fort sulten igjen siden kroppen min tar til seg minimalt med næring før jeg
kaster opp. Når man lider av en spiseforstyrrelse dreier alt seg om mat, det
blir vanskelig å beholde en jobb, gå på skole eller opprettholde dine
relasjoner. Jeg har alltid misunt de som kan kose seg med mat og klarer å takle
det å føle seg mett.
ULIKE ÅRSAKER TIL SYKDOMMEN: Man kjenner ikke
årsaken til at sykdommen oppstår, men mange forskere er enige om at bulimi er i
familie med nervøs spisevegring, anoreksi. Man tror at flere faktorer har
betydning for forekomsten. (Illustrasjonsbilde)
Vendepunktet?
- Bulimien har vært livet mitt i så mange år, jeg
har ikke hatt plass til noen eller noe annet der. Nå er det annerledes, jeg får
hjelp fra flere hold og føler meg mer motivert enn noen gang. I en alder av 22
år har jeg har bestemt meg for å prøve og bli frisk. Jeg får ikke noen god
følelse av å kaste opp lenger, jeg føler bare skam og skyld. For noen måneder
siden var kaliuminnholdet mitt så lavt at hjertet mitt kunne stanse når som
helst, det er ikke noe kult å bli lagt inn på sykehus annenhver uke. Jeg ser at
vennene mine er i et studiemiljø, møter nye mennesker, blir forelsket, trener og
gjør vanlige ting man gjør når man er ung.
- Jeg vil også oppleve den store kjærligheten å føle at jeg kan bidra med noe
til samfunnet og til meg selv. Jeg lengter etter å føle meg nyttig, det er min
største motivasjon for å begynne på den lange veien mot å bli frisk. Jeg vet det
blir vanskelig og at jeg kanskje aldri blir hundre prosent bra, men hvis jeg
klarer å spise uten å kaste opp, fungere i det daglige livet og kanskje kunne
spise en sjokoladebit i ny og ne uten å få dårlig samvittighet skal jeg være mer
enn fornøyd.
Kilde: http://www.biipmag.no/relasjoner/article2381077.ece
